En farget mann, alene i en kirke, blir overveldet av synet av en massiv svart kuk. Han kan ikke motstå trangen til å tilbe den og stryker den med ærbødighet. Hånden hans beveger seg opp og ned, og nyter hvert øyeblikk med denne store svarte kuken.
I helligdommen til en kirke avdekker en farget mann et kolossalt ibenholt skaft, et monument over hans manndom. Alteret blir hans scene, prekestolen hans piedestal. Han forkynner ikke prekener her, men tilbedelsen av hans formidable lem. Hendene hans stryker erfarent omkretsen, leppene hans erter hodet, og skaper en berusende rytme som ekko gjennom de tomme benkene. Hans soloopptreden er et testament til hans hengivenhet, en hyllest til kraften og tiltrekningen til hans imponerende begavelse. Hver bevegelse er en salme, hvert gisp en bønn, hvert stønn en ros. Synet av hånden hans som beveger seg opp og ned langs det massive skaftet er et skuespill som vil få selv de helligste menn til å rødme. Dette er ikke bare en mann som tilfredsstiller seg selv, men en feiring av skjønnheten og styrken til hans svarte kuk, en preken i kjødelig begjærs språk.